Er digitalt utenforskap et samfunnsproblem?

Når samfunnets kritiske tjenester flyttes til digitale flater, endres også forutsetningene for deltakelse. Digitalt utenforskap handler ikke bare om mangel på utstyr, men om barrierer som hindrer folk i å bruke rettighetene sine.

For de fleste er BankID og digitale søknadsskjemaer en effektivisering. For andre kan det representere en uoverstigelig mur som fører til isolasjon og avmakt.

Digitalt utenforskap er ikke begrenset til én enkelt gruppe. Det rammer eldre som ikke har vokst opp med teknologien, men også personer med funksjonsnedsettelser, språkbrukere som ikke mestrer terminologien, og økonomisk utsatte grupper.

Sårbarheten oppstår når det ikke lenger finnes reelle analoge alternativer for nødvendig kontakt med det offentlige eller bankvesenet.

Hvis en betydelig del av befolkningen føler at de faller utenfor de felles arenaene, kan det på sikt svekke tilliten til samfunnsinstitusjonene.

Inkludering handler derfor ikke bare om opplæring, men om å designe tjenester som tar høyde for menneskelig mangfold og ulike forutsetninger.

Å løse utfordringene med digitalt utenforskap krever en helhetlig tilnærming.

Det handler om å sikre universell utforming av alle tjenester, men også om å opprettholde menneskelig støtte for de som trenger det mest.

Målet er et samfunn der digitale løsninger inkluderer, fremfor å ekskludere.